Vals mobilitetsvansker kommer fra flere opplevelser gjennom livet hennes, snarere enn en sykdom alene. Hun hadde polio for nesten 70 år siden, som påvirket høyre ben og musklene foran på låret. Hun beskriver også dårlige erfaringer med barndomskirurgi og sykepleie, som hun sier bidro til ytterligere muskelsvinn under kneet, fotfall og langvarige hofteproblemer. Ytterligere kirurgi og endringer i benlengde har økt vanskelighetene over tid.
En senere skade ga en annen stor utfordring. I 2012, Val brøt den berørte hoften. Hun sier at tilstanden til beinet betydde at det ikke kunne repareres. Allerede før skaden syntes hun det var vanskelig å gå, ved å bruke en krykke i bakhagen og en mobilitetsscooter eller rullestol for lengre avstander utenfor hjemmet sitt.
Hun beskriver seg selv nå som rullestolbruker på heltid. Hun har prøvd å lære seg å gå på nytt siden hofteskaden, og fortsatte fysioterapi mens hun fant ut at rehabiliteringsstøtte for hennes spesielle omstendigheter har vært begrenset.
«Dette er åttende gang i mitt liv jeg har måttet lære meg å gå på nytt. Jeg vil lykkes.»
Val lette etter støtte som føltes annerledes enn krykker, gangrammer og rullatorer. Hun fant ut at krykker brakte skuldrene oppover, mens andre ganghjelpemidler gjorde det vanskelig å finne en naturlig stående stilling og gangart. Muligheten for håndfri støtte appellerte også fordi hun prøvde å unngå en skulderoperasjon. I tidligere korrespondanse forklarte hun at smerter i venstre arm og skulder også gjorde det vanskelig å drive rullestolen, selv under en tur rundt et supermarked.
Under en hjemmedemonstrasjon med Ewan prøvde hun et lite LifeGlider gåhjelpemiddel rundt kjøkkenet sitt. Det som skilte seg ut var endringen hun følte i holdningen og måten hennes svakere ben beveget seg på.
«Jeg ble imponert over å prøve livglideren som jeg umiddelbart reiste meg opp, nakken forlenget og skuldrene falt.»
Da hun begynte å gå, la Val merke til at høyre ben fulgte mer naturlig gjennom. Hun følte at hun ikke trengte å løfte hoften på samme måte for å ta et skritt. I sine tidligere e-poster beskrev hun at hun følte seg mer oppreist og balansert, brakte benet fremover uten å svinge det ut og halte mindre.
Disse endringene betyr noe for Val, men hennes beretning er også ærlig om de praktiske vanskelighetene. Å bruke LifeGlider ganghjelpemiddel er slitsomt for henne. Hun begynte med noen minutter om dagen, som anbefalt, og sier at fremgangen har gått tregere enn hun ønsker. Hun fortsetter øvelser for både det svakere og sterkere beinet.
Fottøyet hennes er viktig. Fordi hun trenger en skooppbygging for å imøtekomme forskjellen i benlengde, sier hun at hun bare kan bruke ganghjelpem LifeGlider iddel med korrigerende fottøy. Hun opplever også at fotavtrykket kan gjøre det vanskelig å manøvrere på et lite toalett, og at klipping inn og ut tar tid. Å finne en måte å feste beltet på en hånd er fortsatt et annet praktisk spørsmål for henne.
Val ser løfte om hva gangh LifeGlider jelpemiddel kan hjelpe henne med å gjøre rundt i huset, mens hun ønsker mer praktiske innspill for å hjelpe henne med å få mest mulig ut av det. Historien hennes handler om å finne en mer naturlig måte å stå og gå på, ved siden av innsatsen og støtten som hennes egne omstendigheter krever.
«Det lover så mye, og jeg klarer ikke å få mest mulig ut av det.»
Dette er Vals erfaring så langt. Hun jobber fortsatt mot den gangen hun ønsker å oppnå, og har bedt om Mobility UK ytterligere støtte. Beretningen hennes beskriver både forskjellen hun følte og utfordringene hun fortsetter å møte.
Basert på Vals egne e-poster til Mobility UK og Ewan. Dette er hennes personlige erfaring, inkludert pågående vanskeligheter og hennes forespørsel om mer støtte.